Vi mennesker er på mange måter sosiale dyr,
vi er helt avhengig av å være en del av flokken. Samtidig er vi som
enkeltinidivider ansvarlig for det vi driver med. Av og til oppstår det
konflikt mellom det vi mener er rett, og behovet for å tilhøre flokken. Da kan
vi finne på å bryte med egne meninger og jatte med flertallet. Jeg husker hvor sjokkert jeg ble den
gangen min 10 år gamle sønn hadde vært med og mobbet en medelev. Hjemme hadde
vi alltid hatt stort fokus på det å ta vare på hverandre, og så skjedde det
stikk motsatte. Etter skikkelig oppklaringsmøte med foreldre og tårer og
”unnskyld” i skjønn forening ble det en varig slutt på min sønns lefling med
mobbing. Jeg vil tro at det er mange foreldre som kjenner seg igjen her. Derfor
er det viktig å stille spørsmålet; hvordan kan vi forklare at ”skikkelige folk”
av og til bøyer av og følger flertallet? Et klassisk sosialpsykologisk
eksperiment fra 60-tallet kan gi oss noe av svaret.
