Vil du bli god på anerkjennelse?

Høsten kan være en fin tid for å vende blikket litt innover. Mørke høstkvelder inviterer til stearinlys, refleksjoner og gode prater. Jeg har tidligere vært inne på respekt-begrepet. I dag ønsker jeg å ta deg med på en fordypning i et annet begrep som henger sammen med respekt, nemlig anerkjennelse. I hverdagen betyr ofte anerkjennelse det samme som å rose. Sett med filosof-psykologiske øyne er anerkjennelse noe mye mer. Anerkjennelse er helt nødvendig for å kunne utvikle oss selv og forholdene våre. Vi har derfor masse å hente på begripe mer hva anerkjennelse egentlig handler om. Er du med?

Tid for refleksjon

Hun setter seg forsiktig i sofaen tvers overfor meg. Ser ned. En norsk ungdom i 2013. 17 år og med alle muligheter. Hun sier hun har gruet seg til timen, at hun ikke aner hva hun skal si. Litt etter litt kommer det; krav til gode karakterer,  forventninger fra foreldre, opplevd press om å være en kul og sterk jente i gjengen. Hun forsøker så godt hun kan å innfri men føler seg bare sliten, tom og trist. Hun synes ikke hun strekker til og tror ikke hun klarer mer.  Når jeg spør henne om hva er det hun synes er godt nok, svarer hun at hun ikke vet, at hun har blitt en fremmed for seg selv.

Frihet og usikkerhet

Onsdag kveld var jeg på et annerledes talkshow på kulturhuset Ælvespeilet i Porsgrunn. Forestillingen «En munk i helvete» er Jon Harald Gjesdals historie om hvordan han ble trukket med i en religiøs sekt og brutt ned psykisk. Etter en lang vei tilbake med flere innleggelser og mange års terapi sto han der på scenen og ville fortelle oss noe viktig; gi aldri fra deg friheten til noen. Friheten til egne vurderinger, friheten til egen vilje, friheten til å være deg selv.