Lik rett til egen virkelighet
Anerkjennelse handler om å gi den andre samme rett til sin opplevelse som den vi gir oss selv. Anerkjennelse innebærer i tillegg at vi strekker oss for å forstå den andres opplevelse og perspektiv. Dette kan være fryktelig utfordrende når andre har helt ulik opplevelse og oppfatning av en situasjon enn det vi selv har. Bare tenk tilbake på sist du hadde en skikkelig fastlåst krangel med kjæresten din. Du får skylda for noe som kjennes urettferdig, og kjæresten din blir bare mer sint hvis du påpeker det du synes hun gjør feil. Når slike fastlåste krangler blir et mønster, er gjensidig anerkjennelse helt nødvendig for å komme videre. Det innebærer som regel at en må «gi seg» først». Hvorfor er det slik, og hvorfor er det så vanskelig å være nettopp den som gir seg først?
Å hele hverandre
Ingen mennesker lar seg reelt endre ved press eller krav fra andre. Blir vi fortalt at vi opplever og forstår ting feil, skapes bare sinne og motvilje. Sånn er vi mennesker. Får vi derimot rom og frihet til å ha vår egen opplevelse skjer det noe utrolig interessant. Det er da det oppleves mulig å endre opplevelsen. Når en tar det første initiativet til å gi opp forsvarsposisjonen, og ønsker å forstå den andres opplevelse, bringes noe viktig frem i den andre. Vi mildnes, vi trekker klørne tilbake og vi klarer litt etter litt å se det hele på ny og annerledes måte. Vi får overskudd og motivasjon til å la den andre ha samme friheten. Samtidig er det i førsten skikkelig skummelt å sette egne følelser og oppfatning til side for å gi plass til den andres forskjellighet. Det er som om vi et lite øyeblikk mister oss selv, og vi kjenner at angsten biter oss. Etter hvert som vi trener på dette kan vi bli gode på å skape den tryggheten vi trenger for å tørre å blottstille oss for den andre. Slike prosesser er helende for den andre og oss selv. Bare prøv. Lykke til og god helg.
Anerkjennelse handler om å gi den andre samme rett til sin opplevelse som den vi gir oss selv. Anerkjennelse innebærer i tillegg at vi strekker oss for å forstå den andres opplevelse og perspektiv. Dette kan være fryktelig utfordrende når andre har helt ulik opplevelse og oppfatning av en situasjon enn det vi selv har. Bare tenk tilbake på sist du hadde en skikkelig fastlåst krangel med kjæresten din. Du får skylda for noe som kjennes urettferdig, og kjæresten din blir bare mer sint hvis du påpeker det du synes hun gjør feil. Når slike fastlåste krangler blir et mønster, er gjensidig anerkjennelse helt nødvendig for å komme videre. Det innebærer som regel at en må «gi seg» først». Hvorfor er det slik, og hvorfor er det så vanskelig å være nettopp den som gir seg først?
Å hele hverandre
Ingen mennesker lar seg reelt endre ved press eller krav fra andre. Blir vi fortalt at vi opplever og forstår ting feil, skapes bare sinne og motvilje. Sånn er vi mennesker. Får vi derimot rom og frihet til å ha vår egen opplevelse skjer det noe utrolig interessant. Det er da det oppleves mulig å endre opplevelsen. Når en tar det første initiativet til å gi opp forsvarsposisjonen, og ønsker å forstå den andres opplevelse, bringes noe viktig frem i den andre. Vi mildnes, vi trekker klørne tilbake og vi klarer litt etter litt å se det hele på ny og annerledes måte. Vi får overskudd og motivasjon til å la den andre ha samme friheten. Samtidig er det i førsten skikkelig skummelt å sette egne følelser og oppfatning til side for å gi plass til den andres forskjellighet. Det er som om vi et lite øyeblikk mister oss selv, og vi kjenner at angsten biter oss. Etter hvert som vi trener på dette kan vi bli gode på å skape den tryggheten vi trenger for å tørre å blottstille oss for den andre. Slike prosesser er helende for den andre og oss selv. Bare prøv. Lykke til og god helg.
:)
SvarSlett