Er du god nok mot deg selv?

Landet vårt er kjent for å ha en jantelov-kultur. Vi skal ikke tro at vi er noe. Dypt i oss ligger en sterk redsel for å føle oss selvgode, eller tro at vi er bedre enn andre. Ved å være selvkritisk og tilbakeholden skal karakter bygges.  Innenfor pietismen som rådet i store deler av forrige århundre, kunne det å ha tro på seg selv bli forvekslet med selvgodhet. Den selvgode trengte verken nåde eller frelse, og vips kunne han ende rett i fortapelsen. Slike skumle greier setter seg i kulturen, uansett religiøst ståsted. Sammen med dagens krav om å være rasjonell og fornuftig, risikerer vi å sitte kun igjen med streng og kritisk innstilling til oss selv når vi strever. På lasset følger dårlig selvfølelse.  Opplevelsen av å ikke fikse livet til enhver tid skaper skam og vi slår blikket ned. Sagt med sjakkens språk: vi føler oss sjakk-matt. Må det være slik?

Vil du bli god på anerkjennelse?

Høsten kan være en fin tid for å vende blikket litt innover. Mørke høstkvelder inviterer til stearinlys, refleksjoner og gode prater. Jeg har tidligere vært inne på respekt-begrepet. I dag ønsker jeg å ta deg med på en fordypning i et annet begrep som henger sammen med respekt, nemlig anerkjennelse. I hverdagen betyr ofte anerkjennelse det samme som å rose. Sett med filosof-psykologiske øyne er anerkjennelse noe mye mer. Anerkjennelse er helt nødvendig for å kunne utvikle oss selv og forholdene våre. Vi har derfor masse å hente på begripe mer hva anerkjennelse egentlig handler om. Er du med?

Tid for refleksjon

Hun setter seg forsiktig i sofaen tvers overfor meg. Ser ned. En norsk ungdom i 2013. 17 år og med alle muligheter. Hun sier hun har gruet seg til timen, at hun ikke aner hva hun skal si. Litt etter litt kommer det; krav til gode karakterer,  forventninger fra foreldre, opplevd press om å være en kul og sterk jente i gjengen. Hun forsøker så godt hun kan å innfri men føler seg bare sliten, tom og trist. Hun synes ikke hun strekker til og tror ikke hun klarer mer.  Når jeg spør henne om hva er det hun synes er godt nok, svarer hun at hun ikke vet, at hun har blitt en fremmed for seg selv.