Landet vårt er kjent for å ha en jantelov-kultur. Vi skal ikke tro at vi er noe. Dypt i oss ligger en sterk redsel for å føle oss selvgode, eller tro at vi er bedre enn andre. Ved å være selvkritisk og tilbakeholden skal karakter bygges. Innenfor pietismen som rådet i store deler av forrige århundre, kunne det å ha tro på seg selv bli forvekslet med selvgodhet. Den selvgode trengte verken nåde eller frelse, og vips kunne han ende rett i fortapelsen. Slike skumle greier setter seg i kulturen, uansett religiøst ståsted. Sammen med dagens krav om å være rasjonell og fornuftig, risikerer vi å sitte kun igjen med streng og kritisk innstilling til oss selv når vi strever. På lasset følger dårlig selvfølelse. Opplevelsen av å ikke fikse livet til enhver tid skaper skam og vi slår blikket ned. Sagt med sjakkens språk: vi føler oss sjakk-matt. Må det være slik?
