Hun setter seg forsiktig i
sofaen tvers overfor
meg. Ser ned. En norsk ungdom i 2013. 17 år og med alle muligheter. Hun sier
hun har gruet seg til timen, at hun ikke aner hva hun skal si. Litt etter litt
kommer det; krav til gode karakterer,
forventninger fra foreldre, opplevd press om å være en kul og sterk
jente i gjengen. Hun forsøker så godt hun kan å innfri men føler seg bare
sliten, tom og trist. Hun synes ikke hun strekker til og tror ikke hun klarer
mer. Når jeg spør henne om hva er det hun
synes er godt nok, svarer hun at hun ikke vet, at hun har blitt en fremmed for
seg selv.
