«Går det an å bli
styggere?» «Skal komme å skyte deg til døden enten det er på skolen eller hos
DEEEEG!! Vet adressen!!!!! Du har ikke gjort det selv, så YESSS jeg fikk
sjansen!!!!» Slik så mobbing på nett ut i forrige ukes oppslag i Varden.
Hatefullt og aggressivt språk fulle av drapstrusler, rettet mot en 13 åring.
Hadde du eller jeg som voksen truet noen slik ville vi risikert inntil 3 års
fengsel jfr Straffelovens § 227. Hva er det som gjør at mobbere på nett går så
brutalt til verks? Og hvordan skal vi voksne forholde oss til denne mørke siden
av vårt sosiale nettsamfunn?
Anonymitetens forbannelse
Mobbing på nett skiller seg
fra annen mobbing ved at mobberen enkelt kan være anonym samtidig som han eller
hun ofte har et stort publikum. Sosialpsykologisk forskning har undersøkt hva
anonymitet kan gjøre med grensene og normene våre. Deindividuasjon er et begrep
om når identiteten vår oppheves sammen med følelse av ansvar. Vi mister vår
egen menneskelighet sammen med evnen til å bremse aggresjon og ondskapsfulle
impulser. En slik midlertidig oppløsning av oss selv krever både anonymitet, at
vi blir lett aggressive og at vi retter aggresjonen mot andre. Den rå mobberen er ingen hvemsomhelst. Det er en som over tid har beskyttet sin egen dype usikkerhet ved aggressivt å angripe andre. Jo større sjanse for ikke å bli tatt, jo tøffere
tør man å være. Jo flere heiarop fra publikum, jo mer greit oppleves
råheten. Dessverre ligger mye til rette for slik oppførsel i dagens nettsamfunn
med et utall av sosiale app`er. Politimannen i meg roper etter skikkelig gode
og kompetente metoder og høy prioritering hos de som skal etterforske slike
saker.
Hva gjør vi?
Forbud av ulike slag tror jeg dessverre er for raske og for enkle
løsninger, og kanskje mer et uttrykk for vår oppråddhet og frustrasjon. Nettet
og sosiale medier er allerede en del av virkeligheten som vi ikke kan melde oss
ut av. Vi må orke å være langsiktige. Det handler om å sørge for at barna våre
vokser opp med en indre trygghet sammen med en evne til både å snakke om seg
selv og med andre. Det handler om å skape den «samtalende familien» som
Barnevakten.no skriver om på sine nettsider. Som voksne må vi løfte opp verdien
av å dele stort og smått. Det krever at vi voksne både setter av tid og har
orden på vår egen relasjonskompetanse. Når jeg møter skilte foreldre som holder
liv i konflikten mange år etter skilsmissen, blir jeg urolig med all god grunn
på de unges vegne. Går vi derimot foran som et konkret og godt eksempel vil
våre barn få sunn avsky for mobberrollen og skjønne at vi verken heier på
mobberen eller tåler den urett som rammer andre. Lykke til med
familiedialogutvikling og ha en god helg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar