Vi er helt avhengig å vite hvorfor noe blir som det blir. Vi prøver å skjønne både hvorfor vi selv og andre gjør som vi gjør. Går det dårlig på en eksamen kan årsaken være at vi har lest litt for lite. Når jeg for noen år siden ryggesvingte inn i en betongstolpe i et garasjehus en stresset fredag ettermiddag, forsto jeg umiddelbart at jeg hadde glemt å sjekke dødvinkelen. Idiot!!! Dyrt ble det og. Sånn blir vi erfarne og forhåpentligvis klokere slik at vi ikke gjør de samme feilene igjen og igjen. Andre ganger har årsaken mer med situasjonen å gjøre. Når en bil med tungt lastet henger kjører 30 km under fartsgrensen, forstår vi at dette ikke handler om en dårlig sjåfør og blir ikke like frustrerte. Psykologisk forskning viser imidlertid at vi har en tendens til å bomme på hva som er årsak; vi legger for mye vekt på egenskaper ved personen, samtidig som vi overser forhold som har med situasjonen å gjøre. Eks: Blir vi tråkket på eller skubbet til i en folkemengde synes vi at personen er uforsiktig og uhøflig. Ser vi at han har en hvit stokk skjønner vi at vi har misforstått helt. Fenomenet heter «den fundamentale attribusjonsfeilen» og er smart å kjenne til.
