Unger - hva driver dere egentlig med?

Barns utvikling og tilpasning

I min artikkel i TA 24.9.12 ser jeg på et dillemmaer mellom barns utvikling og barns tilpasning. 

Unger - hva driver dere egentlig med?

«Hvis klær kunne fortelle» er en sterk utstilling som nettopp inngikk i et arrangement i Skien, hvor fokus var barn som blir banket opp hjemme. Her ble det vist 18 klesplagg som har tilhørt voldsutsatte barn, deriblant Kristoffer K. Gjerstad som døde 8 år gammel. Det er til å grine av. Vi tar sterk avstand og alle skjønner at noe har gått veldig galt når det brukes vold mot barn. Samtidig viser forskning stadig tydeligere sammenheng mellom barns oppvekstvilkår og hvordan det går med dem senere. Barn utvikler seg - men hva er det de egentlig driver med når de gjør det?

Nærhet og avstand.

Barns største utviklingsoppgave er å finne den beste balansen mellom nærhet og avstand som den voksne tåler og tillater. Disse kloke ordene kommer fra Anne-Lise Løvlie Schibbye, nå pensjonert psykologlærer på Blindern. Setningen forklarer det meste av årsaken til alt fra harmonisk barndom til vold og grov omsorgssvikt. Barna våre pendler mellom det å sikre seg trygghet når de er redde og usikre, og skaffe seg handlingsrom når de vil finne ut av ting selv. Som oftest går dette heldigvis ganske bra. Men når det skjærer seg så handler det først og fremst om 2 ting:

1. Voksne tåler eller tillater ikke det barn trenger.
2. Barn tilpasser seg voksne som ikke tåler eller tillater det barn trenger.
   

Voksne som ikke tåler eller tillater.

Er vi voksne slitne og stresset så vet vi alle at vi blir mer firkantete og strenge og orker i mindre grad å gå inn i hodet på barna våre. Sliter voksne mer omfattende, f eks med egne psykiske problemer, aggresjon eller rus så svekkes tåleevne og fleksibilitet vesentlig. Strenghet eller avmakt erstatter situsjonstilpassede og gode vurderinger.  Den voksne blir blind for sitt eget bidrag i samspillet og barnet blir « den vanskelige» og i ytterste konsekvens må straffes hardt.

Tilpasningens mørke side.

Barn er eksperter på å tilpasse seg de voksne. Mye av tilpasningen er del av en sunn utvikling, og skaper god mening og sammenheng for dem. Men når voksne er urimelige og urettferdige over tid skapes det en tilpasning som gjør at barna tror at feilen ligger hos dem. De har egentlig ikke noe valg. Å anklage den voksne vil utløse bare mer urimelighet og urettferdighet. Barn er ikke dumme. De velger den tilpasning som gir mest trygghet, selv om det er tragisk lite i forhold til hva de trenger. Tilpasningsmønsteret blir etterhvert en del av personligheten. At en slik tilpasning var nødvendig som barn er det lite tvil om, men det funker bare så dårlig i forhold til kjærester og ektefeller, sjefen eller omgangsvenner. Men det er så vanskelig å se selv hvordan det har blitt sånn. 

Derfor er det kjempeviktig å forstå hva barn driver med når de utvikler seg. Både for bedre å skjønne seg på sine egne unger, men like mye for å skjønne seg bedre på seg selv som voksen. Ha en nysgjerrig og god uke.