Hjelpernes dilemma!
Kjenner du noen skikkelig «hjelpere»? De som stiller grenseløst opp for andre, men som ikke tar vare på seg selv? De som bekrefter det gamle ordtaket; «Det er skomakerens barn som går de med de dårligste skoene»?Jeg møter dem ofte i terapirommet - utslitte og skuffa. Det var ikke sånn det skulle bli. Men problemet finnes også utenfor terapirommet. Det finnes stort sett en hjelper i oss alle. Så la oss se litt mer på hva som blir så vanskelig.
Bærekraftighet
Bærekraftighet er et ord vi kan bruke i denne sammenheng. At noe er bærekraftig, f eks det å skulle hjelpe andre, innebærer at kreftene ikke blir oppbrukt og at vi får jevnlig påfyll av nye krefter, energi og overskudd. Hva kan gi slikt påfyll? Det kan være å sette av tid for seg selv, at noen hører på meg og skjønner meg. Det kan være å få en hjelpende hånd når jeg trenger det, eller å tørre å si nei når det kjennes rett. Det høres jo ganske enkelt og greit ut. Vi trenger hverandre kort og godt. Men det er her det virker som det blir vanskelig.
Jeg - en belastning?
Tilbake til terapirommet. Der forteller de fleste at de ikke orker å være en som trenger andre fordi de er livredde for å oppleves som en belastning og at de ikke klarer seg selv. De leter etter gode argumenter for at også de kan fortjene noe, men inne i hodet sitt taper de i kampen med alle de andre. De er på underlig måter overbevist om at det å fronte egne behov er strake veien til avvisning og ensomhet. Derfor tar de seg sammen til de spyr av utslitthet og hjelper enda litt til - for å sikre at «alle» er fornøyd. For å sikre aksept og fortsatt plass i fellesskapet. Jeg tror alle og enhver kan kjenne seg litt igjen i dette. Men er det sånn det er?
Å tåle å være en som trenger noe
Hvordan kan vi lære å tåle oss selv med våre normale behov og vår sårbarhet? Hvordan kan vi unngå å bli lammet av den dårlige samvittigheten som synes å melde seg så raskt, eller frykten for å være avhengig av andre? Det skjer gjennom gradvis trene opp toleransen for de vanskelige følelsene som melder seg. Ved å orke det kan vi avsløre hvordan den dårlige samvittigheten egentlig bare tildekker vår egen sårbarhet og det som gjør oss menneskelige. Og vi må tørre å vise det, og på den måten ta sjansen på at andre tåler oss. Når vi erfarer det, øker vi vår egen tåleevne. Her er vi helt avhengig av hverandre for å skape vekst og utvikling. Ja til den sunne avhengigheten og ha en god helg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar