Bare følelseslapskaus - eller kanskje ikke!

Å være psykolog i en liten kommune som Skien gir noen muligheter. Som f eks å ha sin faste spalte i avisen TA. Her ser du noen av høstens artikler.

I TA 27.8.12 - lokalmiljøet var preget av en tragisk ungdomsbilulykke, og Sigrid-saken fremstår ennå som et uløst mysterium:

Bare følelseslapskaus – eller kanskje ikke!
To hendelser har berørt mange ungdommer og mange foreldre de siste ukene. I skrivende stund vet man ikke hva som har skjedd med Sigrid fra Oslo som ble borte for 3 uker siden. Og i slutten av juli mistet en 17 åring fra Skien livet i en tragisk bilulykke i Bamble. Jeg tror at på hver sine måter representerer disse hendelsene det verste vi foreldre er redd skal skje med barna våre. Hendelsene har påført de nærmeste uendelig mye smerte, redsel og avmakt. Venner og kjente er også dypt preget. De er lei seg, de er sinte og de er oppgitte og maktesløse. Vi merker det alle sammen. 

Følelseslapskaus.

Vanskelige  og motstridende følelser lager kaos og lapskaus. Særlig hos de unge. Det er ikke til å holde ut. Vi har ikke kontroll over alt som skjer, det finnes ingen quick-fix når vi har det slik, og det er begrenset verdi i gode råd. Er det noe i det hele tatt vi voksne kan gjøre for å hjelpe våre barn, er det noe som funker?

Fra følelseslapskaus til følelsesbevissthet.

I min jobb med ungdommer hører jeg ofte at de unge savner at foreldrene spør dem om hvordan de egentlig har det. Ikke bare om de har det bra eller dårlig – men hvordan det er å være meg. Når de er lei seg, når de er sinte, når de er redde, når de er oppgitte og ikke ser håp. Ikke bare når alt er greit. Det er som om de unge tror at foreldrene ikke tåler deres vanskelige følelser, men vil beskytte dem mot bekymringer og skuffelser. 

Den våkne leser skjønner nå hvor jeg vil. Triste og sinte ungdommer som er preget av tapet av en kamerat eller en venninne trenger ikke å bli ”fikset”. De trenger ikke først og fremst gode råd og pizza med rømmedressing. De trenger å bli spurt ”hvordan-spørsmålene”. De trenger tålmodige voksne som er nysgjerrig på hvordan det er å være meg. Slik blir det mulig å få lapskausen litt etter litt sortert og de forskjellige følelsene blir både lettere å utholde og mer forståelige. Følelsene er limet i personligheten vår. Verken de unge eller oss gamliser klarer oss uten. Ha en følelsesnær og god uke.