Gode møter

2013 er over og 2014 er her. Et helt nytt år. Blanke ark og nye muligheter. Tankene går tilbake. Hvordan har 2013 egentlig vært? Hva har fjoråret bydd på, og hva har vært godt? Det slår meg at det beste med året som har gått er menneskene. Menneskene jeg har rundt meg i hverdagen og nye mennesker jeg har møtt. Jeg liker å tenke på at jeg samler på gode møter.

Er du følelsesmessig påkoplet?

Som psykolog og som menneske blir jeg stadig mer fasinert av hvor sterk og viktig rolle følelser spiller i våre liv. Følelser er avgjørende for alt det gode vi opplever. Særlig grunnleggende er utvikling og opprettholdelse av trygghet og det å høre til.  På samme måte som barn er avhengig av å bli roet og trygget av en kjærlig mor eller far når de er redde, er vi voksne avhengig av å kjenne oss støttet, forstått og trygget når vi er redde. Det er dette kjærlighet og vennskap handler om - en kontinuerlig streven etter å ha et trygt følelsesmessig bånd til en annen.

Er du god nok mot deg selv?

Landet vårt er kjent for å ha en jantelov-kultur. Vi skal ikke tro at vi er noe. Dypt i oss ligger en sterk redsel for å føle oss selvgode, eller tro at vi er bedre enn andre. Ved å være selvkritisk og tilbakeholden skal karakter bygges.  Innenfor pietismen som rådet i store deler av forrige århundre, kunne det å ha tro på seg selv bli forvekslet med selvgodhet. Den selvgode trengte verken nåde eller frelse, og vips kunne han ende rett i fortapelsen. Slike skumle greier setter seg i kulturen, uansett religiøst ståsted. Sammen med dagens krav om å være rasjonell og fornuftig, risikerer vi å sitte kun igjen med streng og kritisk innstilling til oss selv når vi strever. På lasset følger dårlig selvfølelse.  Opplevelsen av å ikke fikse livet til enhver tid skaper skam og vi slår blikket ned. Sagt med sjakkens språk: vi føler oss sjakk-matt. Må det være slik?

Vil du bli god på anerkjennelse?

Høsten kan være en fin tid for å vende blikket litt innover. Mørke høstkvelder inviterer til stearinlys, refleksjoner og gode prater. Jeg har tidligere vært inne på respekt-begrepet. I dag ønsker jeg å ta deg med på en fordypning i et annet begrep som henger sammen med respekt, nemlig anerkjennelse. I hverdagen betyr ofte anerkjennelse det samme som å rose. Sett med filosof-psykologiske øyne er anerkjennelse noe mye mer. Anerkjennelse er helt nødvendig for å kunne utvikle oss selv og forholdene våre. Vi har derfor masse å hente på begripe mer hva anerkjennelse egentlig handler om. Er du med?

Tid for refleksjon

Hun setter seg forsiktig i sofaen tvers overfor meg. Ser ned. En norsk ungdom i 2013. 17 år og med alle muligheter. Hun sier hun har gruet seg til timen, at hun ikke aner hva hun skal si. Litt etter litt kommer det; krav til gode karakterer,  forventninger fra foreldre, opplevd press om å være en kul og sterk jente i gjengen. Hun forsøker så godt hun kan å innfri men føler seg bare sliten, tom og trist. Hun synes ikke hun strekker til og tror ikke hun klarer mer.  Når jeg spør henne om hva er det hun synes er godt nok, svarer hun at hun ikke vet, at hun har blitt en fremmed for seg selv.

Frihet og usikkerhet

Onsdag kveld var jeg på et annerledes talkshow på kulturhuset Ælvespeilet i Porsgrunn. Forestillingen «En munk i helvete» er Jon Harald Gjesdals historie om hvordan han ble trukket med i en religiøs sekt og brutt ned psykisk. Etter en lang vei tilbake med flere innleggelser og mange års terapi sto han der på scenen og ville fortelle oss noe viktig; gi aldri fra deg friheten til noen. Friheten til egne vurderinger, friheten til egen vilje, friheten til å være deg selv.  

Rystende nettmobbing

«Går det an å bli styggere?» «Skal komme å skyte deg til døden enten det er på skolen eller hos DEEEEG!! Vet adressen!!!!! Du har ikke gjort det selv, så YESSS jeg fikk sjansen!!!!» Slik så mobbing på nett ut i forrige ukes oppslag i Varden. Hatefullt og aggressivt språk fulle av drapstrusler, rettet mot en 13 åring. Hadde du eller jeg som voksen truet noen slik ville vi risikert inntil 3 års fengsel jfr Straffelovens § 227. Hva er det som gjør at mobbere på nett går så brutalt til verks? Og hvordan skal vi voksne forholde oss til denne mørke siden av vårt sosiale nettsamfunn?

Raske skifter

I vinter holdt jeg et innlegg på et foreldremøte på Menstad Ungdomsskole i Skien. Foreldrene ønsket å vite hva ungdom ofte kan streve med når de oppsøker psykolog på Helsestasjonen for ungdom. Etter innlegget fikk jeg et interessant og viktig spørsmål fra en far: Kan fraskilte foreldre være for raske til å gå inn i nye samboerskap? Ja, svarte jeg. 

Barns skjulte sorg

Hvert år opplever 20 000 barn at mor og far går fra hverandre. Det er ikke barna som har rotet det til, men de voksne. Bruddet utløser krise og sorg for hele familien. Alle er rammet og alle er rammet forskjellig. Ingen står uskadet igjen og kan klare å være alt det de andre trenger; trøster, veileder, oppmuntrer og bærer av håp. De voksne kan gråte og banne hos sine venner, kollegaer, den nye kjæresten eller psykologen sin. Barn gjør det ikke sånn, de trenger først og fremst mor og fars kloke hjelp.

Farlig mangel på forståelse

Hvert år opplever 20 000 barn at mor og far går fra hverandre. Omtrent 20% av de skilte parene fortsetter å være i intens konflikt etter skilsmissen. Familiedirektoratet uttalte i sommer at foreldrene ikke forstår hvor skadelig slike konflikter er for barna.  Hvorfor forstår ikke foreldrene dette? Hvordan kan det henge sammen at i vår moderne og opplyste tid så blir fremdeles oppveksten til 4000 barn årlig forgiftet av sine foreldres konflikter?

Ferie-dialog

Husker du en situasjon hvor du opplevde at et annet menneske var nysgjerrig på dine meninger og ønsket å vite mer om hvordan akkurat du tenkte? Å bli møtt med positiv interesse gir oss en følelse av respekt og anerkjennelse. Særlig når det skjer i møte med personer som er viktige for oss. Det kan være lederen vår, den kloke naboen, bestekameraten eller kona. Det skjer noe med klima i slike situasjoner.  Nysgjerrighet og interesse smitter og vi blir mer åpne for annerledes og nye måter å tenke på. Da har du vært i dialog - ikke i diskusjon. I diskusjoner gjelder det å overbevise og ofte vinne. I dialog handler det om å bli klokere. 

Innenfor eller utenfor?

Vi mennesker er på mange måter sosiale dyr, vi er helt avhengig av å være en del av flokken. Samtidig er vi som enkeltinidivider ansvarlig for det vi driver med. Av og til oppstår det konflikt mellom det vi mener er rett, og behovet for å tilhøre flokken. Da kan vi finne på å bryte med egne meninger og jatte med flertallet.  Jeg husker hvor sjokkert jeg ble den gangen min 10 år gamle sønn hadde vært med og mobbet en medelev. Hjemme hadde vi alltid hatt stort fokus på det å ta vare på hverandre, og så skjedde det stikk motsatte. Etter skikkelig oppklaringsmøte med foreldre og tårer og ”unnskyld” i skjønn forening ble det en varig slutt på min sønns lefling med mobbing. Jeg vil tro at det er mange foreldre som kjenner seg igjen her. Derfor er det viktig å stille spørsmålet; hvordan kan vi forklare at ”skikkelige folk” av og til bøyer av og følger flertallet? Et klassisk sosialpsykologisk eksperiment fra 60-tallet kan gi oss noe av svaret.

Årsak, virkning og kortslutning

Vi er helt avhengig å vite hvorfor noe blir som det blir. Vi prøver å skjønne både hvorfor vi selv og andre gjør som vi gjør. Går det dårlig på en eksamen kan årsaken være at vi har lest litt for lite. Når jeg for noen år siden ryggesvingte inn i en betongstolpe i et garasjehus en stresset fredag ettermiddag, forsto jeg umiddelbart at jeg hadde glemt å sjekke dødvinkelen. Idiot!!! Dyrt ble det og. Sånn blir vi erfarne og forhåpentligvis klokere slik at vi ikke gjør de samme feilene igjen og igjen. Andre ganger har årsaken mer med situasjonen å gjøre. Når en bil med tungt lastet henger kjører 30 km under fartsgrensen, forstår vi at dette ikke handler om en dårlig sjåfør og blir ikke like frustrerte. Psykologisk forskning viser imidlertid at vi har en tendens til å bomme på hva som er årsak; vi legger for mye vekt på egenskaper ved personen, samtidig som vi overser forhold som har med situasjonen å gjøre. Eks: Blir vi tråkket på eller skubbet til i en folkemengde synes vi at personen er uforsiktig og uhøflig. Ser vi at han har en hvit stokk skjønner vi at vi har misforstått helt. Fenomenet heter «den fundamentale attribusjonsfeilen» og er smart å kjenne til. 

Respekt

17.mai er over for denne gang. Vi har feiret friheten vår og hørt taler fylt av honnørord som demokrati, toleranse og respekt. Umiddelbart virker slike ord både selvfølgelige og selvforklarende. Men store ord har ofte en særlig dybde. Denne gangen skal vi se nærmere på respekt-begrepet. Av to grunner. Den ene grunnen er fordi en av våre kloke og trofaste lesere ute på Heistad har foreslått det. Den andre grunnen er filosofen Tore Frost. Hans forelesning om respekt er noe av det jeg husker best fra mine 6 år på Blindern. Lurer du på hvorfor?

Skyld og skyld fru Blom

Følelser styrer veldig mye av hvordan vi lever og hvordan vi har det. De gir oss nyttig informasjon og utgjør på mange måter et slags indre kompass. En sunn utviklet skyldfølelse er viktig for den moralske delen av kompassset vårt. Det er ikke alltid at skyldfølelsen er så sunn. Mangel på skyldfølelse kan gjøre oss til effektive forbrytere, men ansvarlig og likanes blir vi neppe.  På den andre siden kan for mye skyldfølelse bli et fengsel og gjøre hele livet til en slags diffus soning for ting vi kanskje ikke vet helt hvorfor er galt. Det er derfor mye å hente på å bli bedre kjent med skyldfølelsen - både den vi bør kvitte oss med, og den vi ikke kan leve uten.